| Dato | 20.01.2023 – 21.01.2023 |
| Sted | Råvatn (Øverbygd i Målselv) |
| Distanse | 180 km (90 km x 2) |
| Klasse | Åpen (9-12 hunder) |
| Antall sjekkpunkt | 1 |
| Obligatorisk hvile | 5 timer (pluss tidsutjevning) |
Med et passe godt trent hundespann og et løp som blir arrangert like borti nabolaget, er det vel ingen unnskyldning til å ikke delta. Hundene som deltok i spannet var i grunn hele gjengen jeg har og eier, med unntak av nykomlingen Ina som ikke er trent for lange distanser (ennå):
Malin – Idunn
Emi – Pippi
Krutt – Arktis
Odin – Brage
Snø – Nikolai
Rampen – Lyn
Med en noe ugunstig oppkjøring til løpet, var det med blandede følelser at vi stilte oss på startstreken. En uke i forveien hadde samtlige av tispene opphetede og fysiske diskusjoner, trolig utløst av løpske hormoner. Emi fikk seg en kilevink i øret av Idunn, og Malin et par småsår på frembeina av Ina (gladlaksen Pippi så seg for god til bråk, og holdt seg unna). Livredd for infeksjon og tilhørende halthet, inngikk vi et hysterisk sårrens-regime med NaCl og medisinsk honning flere ganger for dag. Sårene rakk såvidt å tørke inn før løpet, så vi stilte på startstreken med litt ekstra bandasje og sportstape for å unngå å rive opp såret til Malin. Min plan i forkant av løpet var nemlig å bruke alle 4 tispene fremst i spannet for å unngå kåte og distraherte hannhunder som snur seg bak. Oppsettet fungerte greit under trening, så vi tok sjansen. Vanligvis bruker jeg hannhunder foran, men når det er løpetid kan man bare glemme det om man ønsker framdrift.
I forkant av løpet, var det noe usikkerhet om løpet ville bli avlyst eller ei pga snømangel. En uke før løpsstart hadde andre hundekjørere vært og kjørt gjennom løypa, og kom tilbake med rapport om klink-is, stein, stubber og trær og tidvis barmark. Det er ikke noe du vil høre når du planlegger å kjøre med 12 hunder i samme spor. Likevel mente andre at det var «gjennomførbart». Slikt hjelper på ingen måte på løpsnervene, men det var aldri snakk om å trekke seg.
Mine tanker etter første runde: jeg har kjørt hundespann i snart 10 år, og har vel aldri hatt så mye adrenalin over så lang tid. Jeg var i utgangspunktet litt engstelig for partiet mellom Tamokelva og Rostavatnet, da jeg visste det var mange knappe svinger, bratte kneiker og tidvis tett skog. Dette skulle vise seg å bli den morsomme delen av turen, da det ikke var så lite snø som først frykta. Derimot ble jeg overraska over løypa ned fra fjellet Sovrà mot Devddesjávri. Jeg har stort sett kun kjørt der i dagslys med greie mengder snø, men i snøfattige forhold og svarteste natta var det noe mer utfordrende og teknisk. Jeg velta sleden sikkert 3 ganger og hekta i både trær, steiner og stubber. Disse hindringene var vanskelig å få øye på, før du faktisk sto midt oppå dem.
Hundene drakk og spiste som griser på sjekkpunkt. Det var tydelig at de hundene jeg hadde med på Beaskádas hadde lært hva sjekkpunkt var, for de la seg ned for å hvile ganske kjapt. Men halm på bakken skjønte de ikke vitsen med, for mange av hundene la seg heller på snøen. Med relativt «varme» temperaturer, så vi ikke noe stort poeng med dekken heller. Jeg var bekymret for at hundene skulle gå på seg skader grunnet harde spor og høy fart, så jeg gikk grundig gjennom hver hund på sjekkpunkt samtidig som jeg tok av potesokker. Ingen viste tegn på ømhet, med unntak av Idunn som fikk hvile med håndleddsvarmere (som var alt for store fordi fyrstikkbein).
Spannet gikk godt på første etappe, og oppsettet av hunder fungerte fint. Malin og Idunn i led, Pippi og Emi i point og resten av hannhundene bak. Var litt spent på hvordan Idunn ville takle oppgaven, da hun er veldig ung og uerfaren (ikke fylt 2 år ennå). Hun tok oppgaven på strak labb, og holdt megatrav hele veien der det var mulig. Vi merket derimot at det ble ganske mye varmere temperaturer når vi kom over skoggrensa, så farta gikk litt ned. Hundene hadde også stort behov for å snappe snø, så vi tok oss tid til det så de ikke skulle bli for varme. Må også nevne at det var et fantastisk vær. Vindstille, stjernehimmel og nordlys.
Etter 5 timer obligatorisk hvile, starta vi ut like før kl 07:00 lørdag morgen. Hundene var meget kvikke og klare for etappe 2. Denne gangen var det Pippi sin tur å prøve seg i led sammen med Malin, med Idunn og Emi i point. Det tok ikke lang tid før Emi begynte å tulle, så jeg måtte sette henne lengre bak i spannet. Vi hadde grei flyt til vi begynte oppstigningen til Sovrá. Da var hundene blitt veldig varme, og Pippi hadde fått diaré. Etter litt triksing og miksing av lederhunder, pluss en god snackestopp var det Nikolai og Arktis som fikk overta lederrollen. Det var dårlig trøkk i hundene helt til vi kom ned til Rostavatnet og temperaturen sank ned mot -15. Jeg var sikker på at vi hadde 1 time dårligere etappetid på runde 2, så jeg ble positivt overraska da tiden var den samme +4 minutter.
En av de største fordelene med Siberian Husky er god pels og poter (krever lite vedlikehold, mat og pleie i forhold til en Alaska Husky). Den største ulempen er paradoksalt nok den tjukke pelsen, som gjør at de blir varme og går sakte når det er varmere enn -5. Hadde det vært kaldere på fjellet, hadde vi nok hatt bedre etappetid.
Jeg hadde som mål å komme til mål med glade hunder uten skader og skavanker, og det vil jeg si vi klarte. Jeg er spesielt fornøyd med unghundene som virkelig begynner å blomstre som trekkhunder, og jeg gleder meg allerede til neste sesong.
| Snittfart | Etappetid | |
| Etappe 1 | 15,4 km/t | 05:51 |
| Etappe 2 | 15,2 km/t | 05:55 |
Takk til Troms Quest og alle involverte for et fantastisk fint arrangement! Jeg satte spesielt stor pris på alle bål på hvert jorde og hver veikrysning. Det var trivsel og lyspunkt på høyt nivå. Alle heiarop og alle de frivillige. Alle trivelige passeringer og møter av andre hundespann. Og ikke minst mine 2 superhandlere (og «foreldre») Kristin og Vegard, for at dere gidder å være med på denne galskapen og faktisk synes det er morsomt.
